Leder for IHR: – Man kan ikke akseptere alt som kultur og religion

Da Utrop var på filmvisningen til «Frøet fra det hellige fikentreet» fikk vi høre om menneskerettighetsbruddene som skjer i Iran fra Mahmood Amiry-Moghaddam som er lederen av Iran Human Rights.

Vi ble interessert i arbeidet hans og ville derfor bli bedre kjent med Amiry-Moghaddam.

Utrop møter han på jobb på Domus Medica i Oslo hvor han forteller litt mer om seg selv.

– Jeg har studert medisin her. Jeg tok en doktorgrad etter det og så jobber jeg nå som professor i medisinske basalfag. Menneskerettighetsarbeidet det er noe jeg gjør på siden av jobben min. Så det er ikke jobb, det er et verv, forteller han.

Videre forteller han oss hvordan Iran Human Rights ble til.

– Da jeg startet tenkte jeg ikke at jeg skulle starte en organisasjon, men jeg begynte å jobbe med enkelttilfeller av menneskerettighetsbrudd, sier han.

Amiry-Moghaddam forteller om en sak fra 2004 mange av våre litt mer voksne lesere kanskje husker, nemlig dødsdommen til Leyla M.

Det var nettopp denne saken som var starten på Iran Human Rights.

“Mental alder på åtte år”

Leyla M ble i 2004 gitt en dødsdom for bordellvirksomhet, for å ha hatt seksuell omgang med nær familie og for å ha født barn utenfor ekteskap. Hun var på denne tiden 18 år og bodde i Iran.

Da Leyla var bare åtte år gammel ble hun solgt inn i prostitusjon og fødte sitt første barn ett år etter. Senere solgte familien henne bort to ganger, begge gangene til eldre menn som leide henne ut til hva Aftenposten kalte “horekunder”.

– Det var en veldig trist skjebne. Foreldrene var narkotika-misbrukere og de hadde solgt henne flere ganger i midlertidige ekteskap til eldre menn. Hun hadde blitt gravid, barna ble tatt fra henne og hun hadde blitt pisket med hundre slag. Til slutt hadde de solgt henne til en eldre mann som drev et bordell. Når politiet kom å arrestere alle på bordellet så utpekte de henne som hun som drev det. Hun ble dømt til døden, forteller Amiry-Moghaddam.

Helsepersonell undersøkte Leyla og konkluderte med at hun som 18-åring hadde en mental alder på bare åtte år, samme alder som da traumene begynte.

– På grunn av internett var mulig å ha direkte kilder fra Iran. Jeg leste om henne og tok kontakt med aktivister i Iran fordi jeg tenkte at dette måtte vi gjøre noe med, forteller han.

Amiry-Moghaddam gikk til diverse norske medier og i starten fikk han ikke så mye respons. Det var under et julebord i slutten av november at han fikk en telefon fra en journalist fra Aftenposten. De hadde diskutert saken og ønsket å skrive én sak om Leyla hver dag.

– Denne saken ble så stor i Norge. Først begynte alle andre medier å skrive om det og så alle politikere. Jeg husker Jens Stoltenberg var i Tyskland og ble intervjuet av NRK, og han nevnte denne saken. Kjell Magne Bondevik, som var statsminister på den tiden, skrev et personlig brev til Irans daværende president, forteller han.

Etter alt dette ble dødsdommen til Leyla fjernet og på grunn av en pengeinnsamling i regi av Iran Human Rights kom hun seg bort fra familien, men ikke før hun fikk 99 piskeslag.

– Helt vanlige mennesker har makt til å gjøre en endring. Fra Norge klarte man å redde et menneske, poengterer Amiry-Moghaddam.

Får ikke tid til så mye annet

Iran Human Rights har holdt på som en menneskerettighetsorganisasjon i snart 18 år. De jobber mot dødsstraff i Iran og er en organisasjon uten tilknytning til noe politisk parti, men setter heller menneskerettigheter først.

– Iran Human Rights er en av hovedkildene til informasjon når det gjelder grove menneskerettighetsbrudd i Iran, inkludert det som skjedde under “kvinne, liv, frihet”-protestene, sier han.

Rapportene til Iran Human Rights blir brukt av blant annet FNs Fact Finding Mission, og de var for eksempel med på å finne ut at kvinner ble siktet på og skutt i ansiktet under “kvinne, liv, frihet”-protestene.

– Vi er ikke en stor organisasjon, men vi er store nok til å ha en viss innflytelse, sier han.

Mellom jobb og verv blir det ikke mye fritid på Amiry-Moghaddam. Kveldene og pausene går ofte til møter eller Spaces, online-rom hvor man kan samle folk for live-samtaler, hvor de ønsker å engasjere andre.

– Det er en del fanger i Iran som har ukentlige kampanjer hvor de ikke spiser noen ting, hver tirsdag, i protest mot dødsstraff. Vi har Space i støtte for dem og for å skape engasjement, forteller han.

Endringene må komme innenfra

Selv om det kan være vanskelig å få plass i mediebildet i dag så er media fortsatt en viktig ressurs for Iran Human Rights.

– Det er mye rart i medier nå og på sosiale medier. Jeg tenker derfor at det er viktig at vi også er der, og så får leseren selv bedømme hva de synes er interessant, sier Amiry-Moghaddam.

Iran Human Rights har vokst mye over det siste ti-året. De har fått flere ansatte og strukturen har endret seg fra å kun fokusere på enkelttilfeller til et mer helhetlig arbeid for rettigheter i Iran.

Amiry-Moghaddam forteller om hvordan de nå prioriterer hvor de skal rette sin oppmerksomhet.

– Den tiden vi har til å appellere til vanlige folk retter vi mest mot folk i Iran, sier han.

Det er nemlig der de ønsker å gjøre en endring.

– Den forandringen vi er ute etter det er nødvendigvis ikke skifte av politisk system, men det er langt dypere. Respekt for mennesker er målet, det at alle mennesker skal bli behandlet likt uansett kjønn, etnisitet, legning og religion, forteller han.

Men det er fortsatt viktig med engasjement andre steder som her i Norge. Dette engasjementet har for eksempel bidratt med at Iran Human Rights har overlevd lange perioder på folkelig støtte.

– Vi er veldig glad når folk engasjerer seg overalt og så må vi tenkte på hvor vi skal satse mest. Den endelige endringen i Iran må komme innenfra, poengterer han.

Håper det ikke blir en sirkel

For mange unge var 2022 første gang man rettet blikket mot Iran.

Videoer ble spredt på sosiale medier av unge demonstranters møte med vold fra politiet, brenning av hijaber gikk viralt og dødsfallet til Mahsa Jina Amini skapte reaksjoner verden rundt.

Hverdagen i Iran kan være et ukjent konsept for mange, men Amiry-Moghaddam kan hjelpe til med å sette ting i perspektiv.

– Det er ingen selvfølge at alle mennesker har de samme rettigheten som vi har her. Når du kommer for å intervjue meg så har du jo dine bekymringer, men du tenker ikke på hvordan du skal kle deg for å ikke bli arrestert, og når du skal reise på ferie tenger du ikke skriftlig tillatelse fra din far eller mann. Dette er ting som jeg tror man har akseptert som kultur eller religion, men det oppleves ikke sånn av de som lever slik, forteller han.

Når verden aksepterer undertrykkelse som kultur og religion normaliserer vi menneskerettighetsbruddene.

– I følge loven kan en kvinne som ikke oppfører seg, eller som ikke kler seg etter kodene, piskes. Selve loven sier det. Loven er med på å danne våre verdier og normer, og når det blir tolerert så kan det lede til andre ting som vold i nære relasjoner, sier han.

Videre påpeker Amiry-Moghaddam hvordan vi lever i en tid hvor det settes spørsmålstegn ved verdier.

– Jeg opplever at folk tørr å stå frem med, og si ting, som man aldri hadde sagt for tretti år siden, sier han.

I vesten blir dette tydelig når USAs president Trump påstår at innvandrere spiser kjæledyr, når tidligere statsminister i Storbritannia Rishi Sunak spøker på en myrdet trans jente sin bekostning og unge norske politikere tørr å ytre at de ikke har tilgang på damer.

– Hvis ikke vi står opp og kjemper for de verdiene så kan vi miste dem, påpeker Amiry-Moghaddam.

Han er også bekymret for at verden skal vende tilbake til slik den var før.

– Da jeg var 23 år var det fredsforhandlinger mellom Israel og Palestina, og jeg tenkte at nå går verden mot et sted hvor de gamle krigene og konfliktene forsvinner; apartheid er borte og Berlinmuren har falt, og vi får fred i Midtøsten. Så ser jeg at alt går tilbake nå. Plutselig er det “helt greit” å bombe alt og ta over land, og det begynner å bli en norm at man kutter ned i budsjetter og ruster opp alt av militæret. Humanitært arbeid stanses og man blir mer opptatt av seg selv igjen. Jeg håper ikke det blir en sirkel, sier han.

 Brenner symbolet til regimet

Kulturell kontekst er utrolig viktig når man skal snakke om det som skjer i Iran.

– Hvis man skal kjempe for kvinnefrigjøring så skal man ikke i neste omgang undertrykke kvinner som tar et annet valg, sier Amiry-Moghaddam.

Dette er spesielt relevant når det kommer til diksjonene rundt hijab i andre deler av verden.

I 2022 da “kvinne, liv, frihet”- protestene ble delt på sosiale medier var det ikke uvanlig å se folk utrykke en misforstått solidaritet til alle kvinner med hijab fordi de hadde en oppfatning om at undertrykkelsen i Iran var realiteten til alle muslimske kvinner.

Det som skjer i Iran kan for eksempel ikke brukes i norsk hijab-debatt.

Norske kvinner som bruker, eller har brukt hijab, har gjentatte ganger utrykt sine perspektiver, meninger og historier på godt og vondt. Det er disse stemmene du burde høre på om du ønsker et bedre perspektiv på hijab-debatten i Norge.

Amiry-Moghaddam kan derimot fortelle mer om hijaben i en Iransk kontekst.

– Totalitære regimer prøver å lage et slags lim mellom seg og vanlige folk. For eksempel i Iran er det sånn at hvis man går til fredagsbønn så støtter man regimet. Før dette regimet var det jo også folk som gikk til moskeen til fredagsbønn, men nå gjør de ikke det. Sånn bruker de hijab også. Min bestemor og kanskje mor gikk frivillig med hijab, men når det blir påtvunget og når de innkasserer antall personer med hijab som utrykk til støtte for regimet da skjer jo det som skjedde – de tok hijaben av og satte fyr på det, sier han.

De brenner et symbol på deres egen undertrykkelse.

Vi trenger alle stemmene

Til slutt oppfordrer Amiry-Moghaddam alle til å bruke stemmen sin til å engasjere seg.

– I den store verden kan man føle seg liten, men vi har en stemme og vi må bruke den. Jeg tror det er langt flere som ikke er enige i de ekstreme synspunktene som får så mye oppmerksomhet. Jeg vil si at det er et stort flertall som ikke tenker slik og de må da få frem sin stemme. Det er mer enn nok å kjempe for i dagens verden og vi trenger alle stemmene, sier han.

Det kan være vanskelig å vite hvor man skal engasjere seg og finne informasjon, og derfor er det viktig å informere om organisasjoner som Iran Human Rights hvor man kan få et mer nyansert blikk i dagens polariserende nyhetsbilde.

– Jeg tenker at vi alle har makt, vi er ikke maktesløse, sier Amiry-Moghaddam.