PKKs beslutning om å legge ned våpnene markerer et historisk vendepunkt. Etter tiår med vold og traumer gir dette håp om en ny fase – men i Tyrkia er politikk sjelden entydig. For president Erdoğan er kurdiske rettigheter ofte mindre et prinsippspørsmål og mer et strategisk redskap i en maktpolitisk kamp, som i dag utspilles med økende intensitet.
Den etnopolitiske konflikten mellom den tyrkiske staten og kurdiske grupper har forgiftet relasjonene mellom vanlige tyrkere og kurdere over generasjoner. Fiendtligheten er ikke tilfeldig, men resultatet av historisk undertrykkelse, systematisk diskriminering, strategisk marginalisering og gjensidig radikalisering gjennom vold. For å forstå dagens mistillit må vi erkjenne hvordan statlige narrativer, kollektiv straff og dehumanisering har vært anvendt som maktstrategier – noe som har skapt et samfunn gjennomsyret av frykt og fremmedgjøring.
Statlig vold og identitetspolitikkens røtter
Konflikten går tilbake til republikken Tyrkias grunnleggelse i 1923, da staten under Mustafa Kemal Atatürk etablerte en homogen nasjonal identitet basert på tyrkiskhet. Kurdisk språk og kultur ble kriminalisert, kurdere ble systematisk omtalt som «fjelltyrkere», og motstand ble møtt med brutal vold, eksemplifisert gjennom massakren i Dersim (1937). Situasjonen eskalerte med etableringen av PKK i 1978, og statens brutale gjengjeldelser, inkludert brenning av flere kurdiske landsbyer og PKKs militære angrep førte til en spiral av gjensidig demonisering.
Propagandaens institusjonaliserte rolle
Gjennom flere tiår har staten etablert et narrativ som systematisk fremstiller kurderne som «terrorister». Dette narrativet ble institutionalisert gjennom utdanningssystemet, media og den politiske retorikken til partier som AKP og MHP. Etter kuppforsøket i 2016 intensiverte myndighetene dette narrativet, noe som førte til massearrestasjoner av tusenvis av kurdiske politikere, journalister og akademikere under anklager om «terrorstøtte». Resultatet er en normalisert assosiasjon mellom kurdisk identitet og kriminalitet i den tyrkiske offentligheten.
Samtidig har kurdiske fortellinger om statlig vold – som dødsleirene i Diyarbakır-fengselet på 1980-tallet og dramatiske TV-bilder av sivile ofre etter luftangrep – befestet oppfatningen av staten som en undertrykkende kraft som betrakter kurderne som mindreverdige. Denne dynamikken fører til en vedvarende kollektiv mistro og skyldfølelse mellom etniske grupper.
Sosial stigma og økonomisk marginalisering
Konflikten manifesterer seg også sterkt i hverdagslivet gjennom sosial stigma, særlig mot blandingsekteskap mellom tyrkere og kurdere, og økende segregasjon i byene. Offentlig bruk av kurdisk språk kan lede til mistenkeliggjøring og sosial eksklusjon. Den strukturelle økonomiske marginaliseringen av kurdere, særlig i urbane områder som Istanbul, bidrar videre til å forsterke sosiale ulikheter, fattigdom og eksklusjon.
Politisk manipulasjon og fragmentering av opposisjonen
Mens vanlige innbyggere bærer byrden, har den politiske eliten – særlig president Erdoğan og AKP – brukt konflikten strategisk for å konsolidere egen makt. Erdoğans politiske spill, som timingen rundt Abdullah Öcalans mulige løslatelse samtidig som arrestasjonen av CHP-borgermester Ekrem İmamoğlu, skaper illusoriske kompromisser som splitter opposisjonen. Ved å fremstille demokratiske reformer som et nullsumspill undermineres tilliten mellom opposisjonsgruppene, og Erdoğan sikrer fortsatt makt gjennom splitt-og-hersk taktikker.
Fra våpen til ord: Et ufullført paradigmeskifte
Da PKK i 2013 erklærte våpenhvile og satset på politisk dialog, var det allerede et tegn på at den kurdiske frigjøringskampen hadde gjennomgått en metamorfose. Selahattin Demirtaş, HDPs karismatiske leder, videreutviklet denne strategien før han ble fengslet. Gjennom sin visjon om en inkluderende bevegelse for demokratiske rettigheter og sosial rettferdighet, gjorde han den kurdiske saken til en felles frigjøringskamp for alle undertrykte grupper i Tyrkia – fra arbeidere i Istanbul til LGBTQ+-miljøer i Ankara. Støtten til Kemal Kılıçdaroğlus presidentkampanje i 2023 viste at kurderne ikke lenger var en marginalisert minoritet, men en politisk stormakt.
Støtten til Kemal Kılıçdaroğlus presidentkampanje i 2023 viste at kurderne ikke lenger var en marginalisert minoritet, men en politisk stormakt.
DEM-partiets distansering fra CHP etter arrestasjonen av İmamoğlu illustrerer et dilemma hvor støtte til sekulære allierte kan gi AKP propagandaammunisjon, mens taushet risikerer marginalisering av deres egne krav. Erdoğan trenger ikke lenger vold for å nøytralisere kurdiske krav – politisk manipulasjon gjennom symbolske reformer fungerer like effektivt.
Kollektivt traume og usikker fremtid
En varig fred krever mer enn PKKs oppløsning. Tiår med krigserfaringer og sår krever en genuin forsoningsprosess som inkluderer oppgjør med statlig vold, frigivelse av politiske fanger og anerkjennelse av kurdernes sivile og kollektive rettigheter. Fred må ikke bli en unnskyldning for å glemme rettferdighet. Men Erdoğans regime har ingen interesse av å løse rotårsakene – det tjener på å vedlikeholde en konflikt som legitimerer autoritære grep.
Veien ut av konflikten: rettferdighet og strukturell forsoning
Varig fred kan ikke etableres kun på statens premisser. Reell forsoning krever strukturelle reformer: avkriminalisering av kurdisk identitet, etablering av sannhetskommisjoner, maktfordeling og utdanningsreformer for å bryte ned stereotyper. Uten slike endringer vil hatet overleve selv om PKK forsvinner.
Som Selahattin Demirtaş treffende sier fra fengselet: «Fiendskapen mellom tyrkere og kurdere er en tragedie skapt av staten. Vår virkelige fiende er ikke hverandre, men en makt som tjener på å dele oss.» Kun gjennom strukturell rettferdighet og ekte demokratiske reformer kan Tyrkia oppnå en varig fred.
